DVD omtale: Antichrist

Antichrist var en av fjorårets mest omtalte filmer. Men fortjente filmen all oppmerksomheten den fikk? Det er, som så ofte før, avhengig av øyet som ser.

I følge omslaget er Antichrist Von Triers steg inn i skrekkfilmens verden. Mon det. Jeg mener han tok det steget med ”Riget,” som også er mer sjangertro sett opp mot den klassiske grøsseren. Skal jeg sette en merkelapp på Antichrist, må det bli psykologisk thriller.

Historien er (omtrent) som følger: Et ektepar mister sin lille sønn, noe som fører til at hun rammes av en forferdelig panikkangst. Ektemannen er terapeut, og til tross for klare retningslinjer om aldri å behandle sine nære og kjære, forsøker de sammen å kjempe mot hennes vanskeligheter, på stedet der hennes angst oppleves som sterkest: Eden, en bortgjemt hytte inne i skogen. Den terapeutiske kampen utvikler seg til å bli en kamp mellom kjønnene. Demoner finnes i dem begge, og ikke engang han slipper unna naturens iboende ondskap. Sakte tar naturens brutalitet tar over, og hans fornuft og ro virker etterhvert fullstendig meningsløs. Ondskapen i henne blir bare villere.

Antichrist er først og fremst en veldig ujevn film. Von Trier er best når han beskriver den psykologiske spenningen mellom ekteparet. Verst (og nærmest litt billig) blir filmen når dansken kjører på med lemlesting, selvskading og outrerte sexscener.
Chrlotte Gainsburgh gjør en utmerket prestasjon som den etter hvert ganske så forstyrrede kvinnen.

4 ut av 6

Von Triers regi er imponerende. Filmingen er vakker og en skarp kontrast til fortellingens brutalitet. Scenene er tidvis svært stilisert, og symboliserer på en slående måte hovedpersonenes indre landskap.
16:9 / 2.35:1

5 ut av 6

Dialogen regjerer i Anthichrist. Musikken, i den grad den er til stede, ligger som en ferniss under handlingen. Stillhetens komposisjon fremhever den psykologiske spenningen.
Dolby Digital: 5.1

5 ut av 6

Nada.

1 ut av 6

Personlig ble jeg litt skuffet over Antichrist. Mest fordi jeg nok hadde for store forventninger til den. Von Trier er en mester til å formidle komplekse, psykologiske hendelsesforløp. Men de gangene han ønsker å ”sjokkere” seeren, virker scenene mot sin hensikt. De fremstår som påklistret og irrelevant. Ingen lar seg lengre provosere (noe særlig) av ‟kjønnsorganer i bevegelse” og selvlemlesting. Vi har sett det før. Skal scenen tas med i en film så ambisiøs som Antichrist, må de tilføre filmen noe mer enn et billig grøss.

4 ut av 6